|
Trondenes kirke i Harstad er verdens nordligste steinkirke
fra middelalderen. Den ligger på Trondenes, ca. 3 km nord
for Harstad sentrum. Trondenes er i dag en bydel i Harstad.
Området Trondeneshalvøya har spor tilbake til vikingtiden.
Årstallet for oppstart av byggeprosessen på kirken har lenge
vært usikkert. Flere har villet ha det til at den må være
fra 1400-tallet. Andre har ment at den kan dateres til
1200-tallet. Den nåværende kirken er bygd på en gårdshaug
der det tidligere har stått en eller to trekirker som må ha
vært fra 1100-tallet. Det antas at den første kirka var
relativt liten og bygd i tre i utkanten av det som var tunet
på høvdinggården.
Kirken er fortsatt i bruk som soknekirke.
«Kirken den er et gammelt hus»
Bygningsarkeolog Ole Egil Eide har en hypotese om at kirken
er oppført i etapper over en lang periode. Eide tar
utgangspunkt i de mange undersøkelser som andre har gjort
før ham. Og han skraper så å si vekk forestillingene om at
kirka er yngre enn man før hadde antatt. Da de
dendrokronologiske dateringer av det opprinnelige takverket
i koret på Trondenes-domen ble utførte på 1990-tallet, kom
man nemlig fram til at dette tømmeret var felt i 1399-1400.
Kirkeskipets takverk måtte vært felt i to perioder; 1434 og
1504- 1505. Av dette var det at noen sluttet at kirka var om
lag 200 år yngre enn man før hadde antatt. Eide sammenligner
både kirkens konstruksjoner og de forskjellige funksjoner
den må ha hatt relatert til tidsbolkene som kan være
aktuelle med andre tilsvarende kirker i andre strøk av
landet og formoder med basis i hypotesen at fundamentene ble
lagt like før eller omkring år 1200. Byggingen stanset opp
(kanskje under svartedauden), men er blitt videreført i
flere bolker, der dagens takverk over koret kan dateres til
ca 1400, mens takverket over skipet er konstruert i to
bolker; hhv 1430 og ca 1500. Eide er på ingen måte tilfreds
med egne slutninger – og vil ha flere konkrete
undersøkelser, især av takverket over sakristiet og
murverket under pussen. Skriftlige kilder kan kanskje bygge
opp under «byggestanshypotesen», sier han – men samtidig
tenker han at det kunne ha vært en mulig sammenheng mellom
oppføringen av det han kaller «forsvarsverkene» og et
avbrudd i byggingene.
Kirkegårdsmuren
Rundt kirken finnes det som enkelte kaller rester av
befestninger fra 1100-tallet. Denne muren skulle angivelig
beskytte de tidligere- og nåværende kirkebygg mot angrep fra
karelere og russere. Helt fram til siste årtusenskifte har
historikere og andre framstilt kirkegårdsmuren som et
nødvendig og sterkt forsvarsverk. Men skal en befestning fra
et forsvarsmessig synspunkt ha noen misjon, må den jo sette
forsvareren i en gunstigere stilling enn angriperen. For i
praksis å oppnå dette måtte befestningene ha vært bygget
slik at de ytte forsvareren beskyttelse mot angriperens
våpen, samtidig som de ga forsvarerne mulighet til å benytte
sine våpen effektivt. Det måtte i tillegg være vanskelig for
angriperen å bryte ned eller antenne forsvarsverkene, for
slik å sette dem ut av funksjon. Foranstående
argumentasjonsrekke er i stor grad hentet fra Inge Sørgårds
masteroppgave i arkeologi. Hans konklusjon ble at muren var
satt opp for å illudere et forsvarsverk. Fra sjøsiden, der
potensielle angripere var ventet å komme, kan
konstruksjonene ha virket mye kraftigere enn de var/er. Fra
andre steder i Skandinavia kjenner man også denne formen for
illusoriske forsvarsverk. Den meget anerkjente danske
arkeolog, Jes Wienberg publiserte i 2000 en artikkel han
kalte «Østersøens flertydige kirker», der han blant annet
bruker kirkene i Kalmar-regionen som eksempler det lett lar
seg gjøre å sammenligne med «forsvarsverket» rundt Trondenes
kirke.
Lett å la seg lure
Det er mange som har skrevet om kirkegårdsmurene på
Trondenes, også folk som har hatt rikelig anledning til å
studere murene på nært hold. Når så alle disse har vært
overbevist om at kirken var sterkt befestet, er det vel
heller ikke usannsynlig at også russere og karelere som
seilte forbi med ufred i sinn, kan ha blitt overbevist om
det samme.
Illustrasjonen viser de 13 annekskirker i Trondenes
kannikgjeld.
(Hentet fra Lars Ivar Hansens artikkel.)
Krusifiksgruppen slik de «troner» over hovedalterskapet i
Trondenes kirke. St. Margaretha til venstre og St. Nicolaus
til høyre for Jesus på korset. En rimelig sterk
manifestasjon av de to helgeners «posisjon» i en av
middelalderens rikeste kirker i Norden.
Foto: Lars Arvid Oma. Stor og viktig kirke
Trondenes prestegjeld var det mest inntektsbringende
kannikgjeldet innenfor Nidaros erkestift i
seinmiddelalderen. I tillegg hadde kirken åpenbart en mer
samfunnsmessig funksjon der det var viktig å markere seg
både mot den ortodokse kirke i øst og samene som ble
definert som reelle trusler mot den bestående orden – i
Nidaros, så vel som i Roma. Satt inn i den sammenheng det
var å bygge den statlige makten videre ut mot nord, forstår
man også kirkens mer samfunnsmessige funksjon.
Kannikgjeldene var prestegjeld hvor korsbrødrene ved
domkapitlet i Nidaros hadde slått inn under seg kallsretten
til sognekirkene og utnevnt en av sine egne til titulær
sogneprest. Dette var tidens måte å organisere menighetene
på. Den førte med seg at korsbrødrene fikk alle inntektene
fra prestegjeldet, mens sjelesorg, messehold og andre
embetsgjerninger ble skjøttet av en vikarprest med fast
lønn. Trondenes-gjeldets rikdom hang først og fremst sammen
med at det dekket hele Sør-Troms fra og med Kvæfjord i sør
til og med Malangen i nord. Allerede så tidlig som 1350
hadde kirken skaffet seg store eiendommer i en rekke
jordbruksgårder. Da så høykonjunkturen i fiskeeksporten så å
si slo inn over «nordlandene» ble det en ytterligere kilde
til store rikdommer. Hanseatenes avtakerapparat for tørrfisk
i Bergen ledet til en eksplosjon av nye fiskevær i nord –
også på yttersida av Senja. Fram mot seinmiddelalderen
kulminerte dette fisket og det ble reist ikke mindre enn
seks kirker på ytre Senja pluss en i Dyrøy som alle ble lagt
til de seks kirkene i de indre fjordområdene i Vågsfjorden
som allerede var lagt inn under kirken på Trondenes.
Religiøs monumentalitet
I et pavebrev fra år 1500 blir Trondeneskirka omtalt som
«parrochialis ecclesia Sancti Nicolai de Trondenes». St.
Margaretha finnes også inngravert på kirkas storklokke –
sammen med St. Nicolaus. Og - begge «troner» de over
alterskapet på hovedalteret.
Foruten de tre alterskapene har kirken bevarte kalkmalerier
og en alterbrunn fra 1300-tallet. I takverket ble det funnet
rester av det som er Norges eldste bevarte seil. Kirken
rommer fortsatt mange gåter og er en opplevelse for
besøkende. Kombinerer man en tur i kirken med et besøk i
utstillingene på Trondenes Historiske Senter får man også
påfyll av faglig bakgrunn for den kunnskap vi har om dette
byggverket.
Mer forskning
Trondenes kirke ble både i katolsk og etterreformatorisk tid
regnet som den største og vakrest utrustede kirke nord for
Nidarosdomen. Selv om bare en del av den storslagne
kirkekunsten fra katolsk tid er tilbake, er noe av den beste
og vakreste kirkekunsten fortsatt i kirken.
Fra 1939 og under/etter krigen 1940/1945 ble Trondenes kirke
restaurert og tilbakeført til slik den så ut i
middelalderen. Fra 2006 har en tverrfaglig forskergruppe
knyttet til Universitetet i Tromsø drevet intensivt
forskningsarbeide der man søker å finne viktige linker blant
annet mot makt og kirke i det nordlige Russland. Prosjektet
arbeider under betegnelsen «Creating the New North:
Manifestations of central power in the North AD 1000-1600»
og er en satsing i beste «Nordområde-ånd»[1].
Kilde: http://www.lokalhistoriewiki.no |